Diqus

Tuesday, June 30, 2015

Kumiko the Treasure Hunter (2015), USA, Japan, Regi: David Zellner
















Skattejakt i snøføyka


Kumiko spilles av Rinko Kikuchi, hun er kanskje mest kjent som det kvinnelige motstykket i makkverket Pacific Rim (pen og se på den filmen, men historie var ræva). Kumiko er en 29 år gammel kvinne som finner en VHS av filmen Fargo og blir overbevist etter å ha tittet på den, at filmen er et kart for å finne en skatt. Dette tar Kumiko på en reise fra Tokyo til det nokså mye kaldere Minnesota.

Kumiko er en veldig ensom og introvert dame. Hun blir  skikkelig dårlig behandla av sjefen (Nobuyuki Katsube) og de andre jentene på jobb. Jeg kjente meg godt igjen i Kumiko, i og med at jeg ganske så ofte er en introvert jævel selv. Jeg synes Kikuchi spiller utrolig bra som Kumiko. Får tydelig frem hvor isolert hun er og hvor mye hun lever inni sin egen verden. Man får skikkelig sympati med henne, selv når hun gjør ting man kanskje ikke burde gjøre. Det her er en kvinne som så lenge har blitt kuet, at man heier på henne når hun endelig slår tilbake. Om hun finner skatten eller ikke skal ikke jeg si noe om, men det blir en smått snodig tur og hun møter på en del naive folk underveis, blant annet en politimann (spilt av regissøren selv David Zellner) som prøver å hjelpe henne. Man føler gjennom hele filmen at Kumiko virkelig prøver å komme seg bort og forsvinne fra sin meningsløse virkelighet i Tokyo.

Kumiko the Treasure Hunter kan til tider nesten virke som en Cohen-brødrene-film, med karakterer som tenker og handler på en måte som ville virket helt irrasjonelt i virkeligheten. Ofte så er det jo også ganske ensomme karakterer i filmene dems også. Det morsomme er at David Zellner har lagd filmen med broren Nathan Zellner. Han bidrar med manus og som produsent. Så de virker litt Cohenske.

Kumiko the Treasure Hunter er utrolig pen å se på. Veldig fint foto og det ser rett og slett nydelig ut når Kumiko vandrer rundt i snøen.

Denne filmen likte jeg godt, og kan anbefale den til hver og en som liker filmer som er som en blanding av Cohen-brødrene og snodig japanske filmer som Turtles Are Surprisingly Fast Swimmers. Jeg fant den kjempefin og sjarmerende.

Escape from Hellview (2011), Israel, Regi Hadas Brandes

:














Helvetes sirkus

En gutt legger seg for kvelden. Etter at moren har gått fra rommet, blir han lukket med av en klovn til et sirkus der gutten tror han skal være med på noe morsomt. Men han blir snart trukket inn i en skummel verden med ekle klovner og noen fæle menn med masker. Han er rett og slett i et helvete. 

Jeg synes animasjonen i denne kort-filmen var veldig fin. Det ser ut som barnetegninger, Minte meg litt om Ernest og Celestine. Men jeg synes også animasjonen passet bra da det skulle bli skummelt også, skyggene kommer fint frem og man ser god kontrast til det snille og det onde. 

Historien synes jeg ble litt vel typisk. Er så og si ingen som kommer til å bli overrasket i det hele tatt. Det var også irriterende at rulleteksten kom samtidig som filmen ikke var helt ferdig. Det var bare teit. 

Men filmen skal ha for at den var veldig stemningsfull og for animasjonen som jeg likte veldig godt.

Cat Soup (2001), Japan, Regi: Tatsuo Satô




















Psykedeliske katter!

Cat Soup er basert på en manga.
En katt drar på en reise med sin søster for å redde hennes sjel. Det er så og si det jeg kan komme frem til at denne filmen handler om ut i fra hva jeg så og ut i fra hva jeg har lest om den.

Men for meg så er ikke handlingen det jeg blir mest revet med av her. Det som fenger meg er at denne filmen er en skikkelig mind fuck. Den er så sær at jeg nesten ikke har ord. Man møter på alt fra griser med glidlås, til et sirkusnummer der en katt blir delt i to, og ja det er en blodig affære.
Dette er en film som er noksådyster til tider, hadde nesten lyst til å ta meg en ordentlig dusj etter jeg hadde sett den. Det er nokså sprøtt å se en så dyster og fæl film med to søte katter (dere veit at jeg liker katter nå vel?).

Man rekker heller aldri å bli lei av særhetene heller i og med at filmen varer en halv time. For min del kunne jeg sikkert sett på dette i en time i alle fall, men det er nå godt at filmen ikke på død og liv holder på i det uendelige, en del filmer kan lære litt av det, spesielt japanske filmer, både live action og animerte har en tendens til å hale ut tiden alt for mye.

Så se denne hvis du vil hoppe på en psykedelisk og megasprø reise, der du vil lure på hva som skjer og fundere på om det er en mening bak dette eller ei.

Sunday, June 28, 2015

Mad Max: Fury Road (2015), USA, Regi: George Miller

















Full fart i ørkenen


Mad Max: Fury Road møter vi go'gutten Tom Hardy i rollen som Max. Helten som blir tatt til fange, rømmer og blir med noen kvinnelige opprørere ledet av Furiosa (Charlize Theron), men hakk i hælene har de Immortan Joe (Hugh Keays-Byrne) og hans bande. Klarer Max og damene og komme seg til en såkalt oase.

Mad Max: Fury Road er en skikkelig action-film, og den som liker mye biljakter kommer ikke til å bli skuffet. Jeg synes Tom Hardy er utrolig kald og tøff i rollen som Max, han løser opp litt underveis, men han er en skikkelig barsking. Det kan man trygt også si at Furiosa er også, Charlize Theron passer som hånd i hanske i denne rollen. Hun er søren meg skikkelig bad ass. Go girls!
Immortan Joe er og forblir en ond jævel, og han er akkurat sånn passe sær. Når vi snakker om sært, så er det noen av de kara i banden til Joe som ser skikkelig freaky ut. Han torturisten med hetta var bare helt ute, og for ikke å snakke om sønnen til Joe. Liten kar med skjegg. Digga også han som stod å spilte rocke-gitar mens de var ute på tokt.

Mad Max er etter min mening akkurat slik en reboot skal være. Ikke helt som orginalen, men heller ikke for langt unna heller. Jeg finner det også veldig bra at man har valgt å bygge mye ting i denne filmen istedenfor å gå for masse cgi. Stort pluss for det, er forøvrig glad for at de har valgt å gå denne veien i de kommende Star Wars-filmene.
Er også godt å se at George Miller som også regisserte de gamle filmene styrer skuta. Good to have you back George!

Har man lyst på en post-apokalyptisk film med høyt tempo og som også ser en dose sprø ut, så kan det godt tenkes at Mad Max: Fury Road er helt midt i blinken. Jeg selv koste meg ihvertfall som en liten unge under hele forestillingen. Action for alle penga!

Shield of Straw (2013), Japan, Regi: Takashi Miike




















Rettferdighetens kvaler


En uhelbredelig syk milliardær (Tsutou Yamazaki) utlover en dusør til de som klarer å drepe en psykopat (Tatsuya Fujiwara) som drepte hans syv år gamle barnebarn. Dette fører til at veldig mange er ute etter å drepe psykopaten. Psykopaten i frykt for sin egen sikkerhet melder seg selv til politiet. Her blir det bestemt at han skal sendes til Tokyo for å dømmes der. Ett team på fem ledet av Kazuki Mekari (Takao Ohsawa) får i oppdrag å levere han til Tokyo.

Shield of Straw er regissert av den alltid like produktive Takashi Miike. En regissør jeg har sett veldig mange filmer av. På grunn av hans produktivitet lager han alt fra veldig bra filmer til veldig dårlige filmer. Jeg har lagt merke til at denne filmen generelt har fått midt på treet mottakelse.
Jeg synes dette var en veldig spennende thriller der man hele tiden sitter å venter på hva som skjer, blir psykopaten drept på veien? Hvem dreper han? osv. osv.
Filmen tar også opp moralske spørsmål om det er riktig å la han leve eller om det er mer riktig å bare drepe han. Og filmen gjør det ikke lett for noen å ville la denne ufordragelige drittungen av en psykopat få leve. Man ser jo hele tiden at dette er vanskelig for de gode i filmen også.

Skuespillerne fungerer veldig godt. Tatsuya Fujwara spiller skikkelig ekkelt, hadde flere ganger lyst til å gå inn i skjermen å kvele han. Takao Ohsawa gjør en god figur som politimannen som gjør sitt ytterste beste for å være rettferdig til tross for at han sliter med indre demoner. Tsutomu Yamazaki som den gamle milliardæren er en kar jeg heller ikke klarte å få sympati med. Greit, han har mistet barnebarnet sitt, men han setter jo pokker meg uskyldige liv i fare gjennom hele filmen.

Så er man ute etter en spennende film med et smått provoserende tema, så kan nok denne vær ganske så fortreffelig. Etter min mening en svært god Takashi Miike-film, men ikke forvent en sær film fra Miike med denne.

Saturday, June 27, 2015

Han Gong-Ju (2013), Sør-Korea, Regi: Su-jin Lee
















Fortidens skygger

Han Gong-Ju er en film som har blitt lovprist av de fleste son er glad i Sør-koreansk film. Martin Scorsese blant annet elsket den. Filmen er jo vistnok også basert på virkelige hendelser.
Han Gong-Ju er en jente som flytter til et nytt sted på grunn av hendelser som skjedde der hun bodde før. Man får ikke vite hva som har skjedd før på slutten. Men sitter hele tiden å lurer på hvorfor Han Gong-Ju er så deprimert og hva som faktisk har skjedd med henne. Woo-hee Chun gjør en ekstremt god jobb i hovedrollen. Hun får virkelig frem smerten og viser godt hvor vanskelig det er å komme seg opp når man ligger nede.

Filmen har også sine lyspunkt som når Gong-Ju får en vennegjeng og begynner å utvikle seg innen musikk. Men man sitter veldig ofte å bare venter på at det skal komme frem noe fælt.

Su-jin Lee har virkelig her regissert en film der det mørke ligger å lusker i bunn, og til slutt eksploderer. Sør-Korea har jo vært litt i en filmtørke tidligere, men med denne filmen så fårm man virkelig tilbake troa. Jeg sier som en del anmeldere har sagt om denne filmen, du trenger Hang Gong-Ju i livet ditt. For dette var en jævli ubehagelig film, som for min del er på samme høyde some feks. Oldnoy, Memories of Murder og Chaser.

Jurrasic World (2015), USA, Regi: Colin Tervorrow





















Jurrasic Park goes next-gen


Ja så var det en ny Jurrasic Park. Det måtte jo komme før eller senere, vi lever jo i remakens tid på godt og vondt. 
I Jurrasic World har man valgt å drite i film nummer to og tre og heller gjøre det til en oppfølger til den første. Dette er egentlig like greit i og med at de to filmene var veldig svake. Men skal jeg være ærlig så er det mer som en nyinnspilling av den første filmen. 

Filmen foregår 22 år etter den første filmen. To brødre (spilt av Ty Simpkins og Nick Robinson skal på helgetur hos sin tante, Claire (spilt av Bryce Dallas Howard) som jobber i Jurrasic World. Claire har ikke tid til å passe på nevøene sine, og nevøene sniker seg bort fra barnevakten sin. Samtidig har en Tyranosaurus rømt fra sin inngjerning. 

Jurrasic World er en underholdningsfilm. Det er veldig mye løping i denne filmen (Hei Dallas Howard hvordan klarer du å løpe fort i høyhælte sko?). Det er også veldig tydelig hvem som er snille og hvem som er slemme i denne filmen. Chris Pratt spiller helten Owen. Han har noen artige kommentarer her og der, men er generelt en skikkelig typisk tøffing. Skurken i denne filmen er Hoskins som også er en typisk douchbag, og det er moro å se at Vincent D'Onofrio, som jeg mener er en ganske undervurdert skuespiller være med i en skikkelig storfilm. Karakterene her er ganske typiske. Claire er en typisk berte, som tydeligvis Hollywood aldri går lei av. Men jeg må innrømme en ting, Bryce Dallas Howard var skikkelig lekker i denne filmen. Særlig når hun blir litt tøffere inni jungelen, ble møkkete, hehe. De to brødra kunne jeg ikke brydd meg om, jeg hadde sikkert ikke brydd meg om de hadde blitt spist opp.

En annen ting jeg likte godt var da det var referanser til den første Jurrasic Park, som feks. da de to brødrene finner lobbyen fra 22 år tidligere. Og kult at de snakker om det som skjedde i gode gamle dager. 

Jurrasic World er som sagt en underholdningsfilm, men en god en sånn sett. Men Hollywood kan dere snart finne på noe nytt? Det må da finnes noe annet en remakes til 1000.

Friday, June 26, 2015

Beavis and Butthead: Do America (1996), USA, Regis: Mike Judge




















I NEED TP FOR MY BUNGHOLE!

Beavis and Butthead er en serie jeg husker godt fra MTV da jeg var liten shit-kid. Jeg husker at det var en del morsomt, når man fulgte disse tomsingene rundt i hverdagen, og alle de rare situasjonene de kom opp i. Jeg husker at det var en ting jeg aldri likte noe særlig med serien riktignok var da de satt å så på musikkvideoer og kommenterte, denne delen av serien syntes jeg aldri var morsom, synes heller ikke det i voksen alder heller. Men det er nettop det som er så utrolig brilliant med Do America, her blir nemlig tv'n deres stjålet og de legger ut på en tur for å finne den igjen. På veien blir de dratt inn i et spill mellom to kriminelle (spilt av Bruce Willis og Demi Moore) som omhandler et masseødeleggelsesvåpen. De federale myndighetene er etter de dumme heltene. Det er det som er så festlig, at ingen i filmen ser hvor dumme disse karene faktisk er, de bare ler og forteller pubertale vitser.

Denne filmen her er helt ufattelig dum, men det er akkurat det som er med den, den er dum, men er selv klar over at den er dum. Jeg ler alltid like mye av Cornholio, det pillerusa alteregoet til Beavis. Men det er også masse annen moro å finne her, liker godt de scenene med naboen til Beavis og Butthead (synes litt synd på han til og med).

Er det en ting jeg ikke likte med filmen, så var det hallusinasjons-scenen i ørkenen (som er animert av den hvite zombien, selveste Rob Zombie). Jeg synes den så ganske kul ut for 10 år siden, men det er en animasjons.sekvens som ikke har holdt seg i det hele tatt. Animasjonen ser skikkelig MTV anno 1991 ut. Må innrømme at jeg sona helt ut mens den scenen foregikk. Det er ikke en altfor stor scene så det trekker ikke så mye ned, men den var rimelig klein den sekvensen.

Men alt i alt har godeste Mike Judge lagd en særdeles morsom komedie som er veldig kul for de som skjønner humoren og poenget bak det hele. Kanon-film!

Thursday, June 25, 2015

A Few Good Men (1992), USA, Regi: Rob Reiner

















A Few Good Men var en film som gikk veldig mye på tv'n da jeg var liten. Jeg fikk aldri sett den da, fordi jeg synes den så fryktelig kjedelig ut (du veit hvordan det er når man er dum drittunge).
Den er regissert av godeste Rob Reiner, en mann jeg har enormt mye respekt for.

Tom Cruise, en miltæradvokat som blir satt til å bistå en annen advokat, Demi Moore med en sak der to unge ,arine-rekrutter har blitt beskyldt for mord, noe de selv mener var på ordre fra høyere hold.
Jeg synes dette er en film som blir drevet godt fremover via god dialog og veldig gode skuespillere. Tom Cruise er fabelaktig som tilsynelatende tøysebukk, men som har mer alvor med seg enn man skulle tro. Demi Moore funker også godt. Har sett en del påpeke at det er mange gode skuespillere som får lite skjermtid. Og jeg kan til en grad være enig. Man har jo dyktige folk som Kiefer Sutherland og Kevin Bacon. Men jeg synes ikke det plaget meg så mye eller trakk filmen eller historien ned. Men jeg må si meg enig med at Jack Nicholson godt kunne vært en del mer med. Alle scenene der han er med i filmen er suverene. Han er en skikkelig ubehagelig og sjåvinistisk karakter.
Scenen i rettsalen mellom han og Tom Cruise er fantastisk. Han er til tider så fæl at man må le av han. Funker som smør. Så det trekker ned at han får så lite skjermtid.

Men dette er en god film som tar for seg dette med makt og hvor hjernevasket man kan bli av militære-kodekser som i livet utenfor en militærbase bare virker surrealistisk og fanatisk.
Enda en god film fra Rob Reiner.


The Giant Mechanical Man (2012), USA, Regi: Lee Kirk




















Finn deg selv

The Giant Mechanical Man er en film som handler om en Tim (spilt av Chris Messina) og Janice (spilt av Jenna Fischer) som begge føler at de ikke har funnet sin plass i livet. Tim jobber som gatekunster, og mister kjæresten på grunn av dette, mens Janice jobber med forskjellige jobber som man får inntrykk av at hun er overkvalifisert til, men som hun mister på grunn av sin lave selvtillit.. De møtes når begge for jobbe i en dyrehage, der begge gjør jobber de ikke trives med. Janice blir hele tiden dyttet av sin søster til å gjøre ting hun ikke vil. Hun søsteren som spilles av Malin Akerman er en skikkelig kjerring i filmen med en nikkedukke av en mann (spilt av Rich Sommer). Noe som overrasket meg når det gjaldt rollene her, var at jeg faktisk klarte å le av karakteren til Topher Grace, ikke at han spilte sånn ekstremt bra, men morsom og egosentrisk selvhjelpsguru.
The Giant Mechanical Man er en film som er veldig fin hvis man vil se noe som varmer og med hovedpersoner som du har lyst til at det skal gå bra med. Jeg er selv til tider ganske introvert, og kan ganske greit kjenne meg igjen i Tim og Janice. De er ikke verdens mest dype karakterer, men det fungerer.
Dette er ikke en film med de helt store overraskelsene man vet stort sett hva man får. Det er et fint budskap og alt det der og stiller spørsmål om det egentlig er verdt å drive med noe man ikke liker kun for å få penger. Men det er ikke noe overfilosofisk film. Det er rett og slett en enkel og grei film.


Wednesday, June 24, 2015

It Follows (2015), USA, regi: David Robert Mitchell



















Stemningsfull grøss!

It Follows har på mange måter vært den store snakkisfilmen i det siste. Overalt har jeg hørt fra folk som har sett den at den må ses, men at det er en film som man ikke burde lese om på forhånd før man ser den. Så hvis du har tenkt til å se filmen, og ikke vil få noe røpt, ikke les videre.
It Follows handler om en jente som blir plaget av at det er personer som plutselig dukker opp fra ingensteds å prøver å ta henne. Hun prøver gjennom filmen å kvitte seg med forfølgerne.
It Follows har kanskje en story som har blitt brukt altfor mange ganger. Det som virkelig gjør filmen er hvor bra den er på å skape paranoia, mye på grunn av lydbildet som skaper en helt spesiell atmosfære, kom til å tenke på Drive i forhold til hvordan denne brukte lydbilde for å skape en guffen stemning. Man blir får nesten litt noia av å høre disse lydene og det snodige musikken. Filmen er også filmet på en måtte som gjør at man også lett kan bli litt redd.

De som følger etter hovedpersonen er skikkelig creepy skapninger. Spesielt en tissende dame fant undertegnede veldig ekkel. Og at filmen er filmet i Detroit blant triste og slitte bygninger bygger også enda mer opp en dyster stemning.
It Follows er ikke direkte en skvette-film. Det er mer en film som bygger og spenningen, der du hele tiden venter på at noen skal komme å kverke hovedpersonen. Paranoiaen som hele tiden bygges opp er det som faktisk gjør at dette blir blant en av de beste skrekkfilmene jeg har sett på lange tider.
Det er selvfølgelig noen plotholes, som feks. I og med at de som følger etter bare går, så kunne man vel ha rømt til andre siden av jordkloden. Men skal man pirke sånn blir det slitsomt å godta grøsser-univers.

De jeg så filmen med kommenterte at hovedpersonen var veldig dum, at hun lukket seg inn i små rom når hun bare kunne gå fra disse treige skapningene. Igjen, det er dette med å godta grøsser-logikk.
Skuespillerne i filmen synes jeg gjør en god jobb. De overspiller ikke, de reagerer når det trengs å reagere. Følte at de var troverdig unge mennesker.
Nei, jammen sa jeg smør. Dette var en film som absolutt falt i smak. Det er den ekle og luskende følelsen man får gjennom filmen som virkelig gjør dette til en god film. Nesten så jeg ser over skulderen mens jeg skriver.

Tuesday, June 23, 2015

Jerry Maguire (1996), USA, Regi Cameron Crowe
















Det menneskelige i det råtne

Jerry Maguire er en film som handler om amerikansk fotball, og det med å lykkes i denne råtne bransjen samtidig som man klarer å holde på verdigheten og være et menneske oppi alt dette.
Tom Cruise er karismatisk i rollen som Jerry Maguire som ikke nekter å gi opp drømmen som manager innen amerikansk fotball. Han blir dolket i ryggen, og mister klienter som signerer med andre istedenfor med han. Men det er en som holder seg til Maguire, og det er Rod Tiwell som spilles av en kjepphøy Cuba Gooding Jr., han gir aldri opp håpet og er lojal hele veien. Det samme gjelder også Renee Zellwegers karakter Dorothy Boyd som er en god støttespiller som holder Jerry Maguire oppe gjennom tykt og tynt. Hun har også en sønn som ikke har noe far, og Jerry Maguire blir en farsfigur for denne gutten. Har sett noen skrive at de ikke kan fordra han gutten, men jeg synes han var søt og sjarmerende og drev handlingen fremover.
Tom Cruise sin karakter har øyeblikk der ting ikke går bra. Og jeg synes at gang på gang så viser Cruise at han er en skuespiller som kan spille på mange strenger.

Jeg er ikke på noen som helst måte interessert i sport, og enda mindre amerikansk fotball, men likevel her føler jeg at jeg hele tiden heier På Maguire og Tidwell på deres vei til suksess.
Filmen får godt frem hvor tøft det er å gå gjennom en til de grader så umenneskelig bransje og samtidig holde seg menneskelig.

Jeg synes kanskje filmen kunne vært korta ned litt, den føles litt for lang, og noen ganger synes jeg filmen kunne stoppet litt mer på noen ting, som feks. Litt mer på Far/sønn-situasjonen som jeg synes vi ser litt for lite av.

Men Cameron Crowe gjør her en god jobb med å skildre en underdog som vi hele tiden håper skal gå uten som den seirende til slutt selv om han har mange odds mot seg.
For all del, en virkelig god og varm film .


Jiro Dreams of Sushi (2011), USA, Japan, Regi: David Gelb











Verdens beste sushi


Jiro Dreams of Sushi er en film du ikke burde se på tom mage. Faktisk så er det en film du burde se mens du spiser fersk sushi og drikker iskald øl. Får her kommer du til å være vitne til sushi som får smaksløkene til å nesten dra deg inn i tv'n. 
Jiro regnes som verdens beste sushikokk. Han er til og med i Michelin-guiden. Han er fanatisk opptatt av sushi og hvordan man skal lage den perfekte sushi. Man kan se han stå å glo på gjestene for å se om de godkjenner verkene (matlaging er vel kunst?). Han er en underlig gammel mann. Han er også veldig gammel. Håpet han er at en av sønnene hans skal overta driften etter han. Men sønnen, som også er flink til å lage sushi er ikke helt sikker. Han vet ikke helt om han skal klare å følge i farens fotspor. 
Det som jeg liker godt med denne dokumentaren er at den viser en mann som virkelig har en glød for det han driver med og som hele tiden prøver å overgå seg selv i målet om den perfekte sushi. 
Jeg synes også det er spennende å se på personer som er eksentriske og som lever litt i sin egen verden. 
Foto i filmen er veldig fint, og vi får se masse fine bilder av fisk og andre råvarer. Bilder fra fiskemarkedet er også interessant å se. Også spennende at vi får se litt veien man går for å skaffe det man trenger til sushien. Hvilke forhandlere man går til og slikt. 
Jiro Dreams of Sushi er en varm og koselig dokumentar, og det er noe man av og til trenger. Det er godt å se noe annet enn dokumentarer om krig og elendighet. 
Så inviter noen venner, ha sushien og ølen klar, og kos dere med denne sjarmerende filmen. 

Monday, June 22, 2015

Symbol (2009), Japan, Regi: Hitoshi Matsumoto




















Meningen med livet?


Jeg liker sære filmer, og Symbol av Hitoshi Matsumoto er en veldig sær film.
En mann (spilt av regissøren selv) våkner opp i ett hvitt rom med masse knapper i taket og på gulvet. Han skjønner ikke hva som foregår og trykker på knappene. Når han trykker på disse knappene kommer det alt fra sushi, spisepinner, en løpende afrikaner, et twister-spill og masse annet for å nevne noe. Matsumoto ser skikkelig dum ut i den barnslige pysjen sin. Han spiller også ganske dum, Det er veldig artig å se hvor tåpelige beslutninger han tar. Det er også gøy når knappene har virning på det som skjer i den virkelige verden. Man kan lure på om det rett og slett handler om at vi må leve med vår skjebne og at vi også må leve med det tilfeldige.
Filmen er utrolig pen å se på. Samtidig som det er sært å se på, så hjalp det hvite rommet meg med å slappe av under filmen.
Vi får også en annen historie om en middelaldrende Meksikansk Wrestler. Og det er veldig fint, for det blir en form for pauseinnslag som balanserer det vi ser i det hvite rommet så det ikke blir kjedelig.
Nå har jeg sett alle filmene til Matsumoto. Jeg likte ikke Scabbard Samurai noe særlig, den ble temmelig døll. Big Man Japan likte jeg ganske godt, R-100 var også kjempegod, men helt ærlig så må jeg si at Symbol nok er hans beste så langt.
Det som er fint med filmen er det at man spør seg selv, er det noe mening her eller er det ikke noe mening? Er det meningen at seeren skal tolke det selv? Er vi mennesker dumme? Skal man akesptere skjebnen man har fått? Det er nettopp det som appelerte til meg med denne filmen. Enten det er en mening eller ikke, så er dette en film som rett og slett er så fantastisk underholdende som tuller med hjernen din. Og det er aldri dumt når en film for deg til å tenke, eller at en film gir deg en følelse. Og jeg fikk en veldig sprø følelse av denne go'filmen her.


The Act of Killing (2013), USA, Danmark, Norge , Tyskland, Regi: Joshua Oppenheimer

















De ondes teater

The Act of Killing er en dokumentar regissert av Joshua Oppenheimer. Dette er en dokumentar som følger tidligere drapsmenn som medvirket i stor grad i massakrene i Indonesia, 1965-1966.
I denne dokumentaren får drapsmennene lov til å gjenskape sine handlinger gjennom forskjellige film-genre, alt fra gansgterfilmer, krigsfilm og til og med musikal dukker opp her for å vise hvor gale og desillusjonerte disse mennene er.

De er noen stygge karer som tror de er topnotch mafioser. 
Filmen er veldig ubehagelig og det er grusomt å se hvordan disse mennene ser på seg selv som tøffe helter. De skryter av hvor morderiske de er, og at ingen tørre og kødde med de. 
Det er en rimelig provoserende film. Jeg synes Oppenheimer gjør en god jobb ved å skildre disse krigsforbryterne gjennom filmscenene de lager. Det syke er at med unntak av en av disse gærningene, så er det bare en av de gjennom hele filmen som viser skyldsfølelse over det han har gjort.

Jeg er veldig glad at filmen valgte å være leken istedenfor å bli dønn-moralsk i sitt utseende. Det har mye mer effekt når vi får se hvordan disse personene er på nært hold enn ved å lage en mer informativ skildring av de. 
Man sitter hele veien med null sympati for disse folkene. Det er rett og slett ikke mulig å få. 
Så hvis man er ute etter en annerledes dokumentar og som gjerne provoserer, så faller denne muligens i smak.


Executive Kola (2005), Japan, Regi: Minoru Kawasaki




















Tøysete Koala-thriller


Executive Koala er en film med et temmelig rart utgangspunkt. Den handler om en forretningsmann som er en Koala. Han har god suksess på jobben og er godt likt. Men ting tar en vending da han en dag blir mistenkt for å ha drept sin kone. Han har også en etterforsker i hælene som er innstilt på å fange Koalaen.
Det sære med filmen er at stort sett så er det ingen i filmen som tenker på at han er en Koala. Det ble for meg svært bisart å se han i seng med en dame. Filmen er i mange tilfeller morsom, men det kan bli litt for mye noen ganger, ikke så rart med tanke på det, det handler om, og det er ikke alltid det blir så mye variasjon. Men jeg synes nå det er festlig når han ringer å fikser deals for firmaet og når han er på bar.
Skuespillet i filmen er så som så. Ikke noe som trekker opp, men heller ikke noe som trekker ned. Har på følelsen at dette er ganske lavbudsjett, og da er gjerne skuespillerne deretter.
 Koalaen tviler noen ganger på seg selv, og tenker at kanskje han faktisk drepte sin kone. . Men drama er i bunn og grunn ikke noe denne filmen går for. Det er en komedie med thriller og horro-elementer. En nokså fjollete film som passert ypperlig å se med kompiser. Den minner meg litt om en annen film som er på ca. Samme høyde, nemlig HK: Forbidden Superhero.
Det er noe festlige twister her, men jeg vil ikke si at de er forbløffende, men de funker. Blir noe rare greier kan man si.
Jeg likte godt at filmen var relativt kort rundt en time og 20 minutter, jeg synes det noen ganger er et problem med japanske filmer, spesielt når de er av den rare typen har en tendens til å ødelegge ved å være for lange. Keep It Short Stupid.
Så for all del, Minoru Kawasaki har ikke her regissert noe mesterverk, men likevel en ganske fornøyelig film, og jeg er interessert i å se hva annet han har å tilby.


Son of Batman (2014), USA, Regi: Ethan Spaulding




















Som far, så sønn...

Son of Batman er en animasjonsfilm der Ra's al Ghul myrdes av skurken Deathstroke og hans menn, som tar over Ra's' fort. Hans datter Talia og barnebarnet Damian flykter. 
De flykter til Gotham City der Damian må bo sammen med sin far, Batman. 
En forsker har blitt kidnappet av Deathstroke, og Batman og sønnen (som er den nye Robin) må finne han før alt går galt.
Son of Batman er i likhet med andre Batman-animasjoner ikke i nærheten av tegneseriene. Og det er to store grunner til det. 
1) Animasjonen er rett og slett ikke bra nok, den er ikke dårlig, men det er så stivt og man føler at man heller bare har lyst til å finne fram tegneseriene. Lukter litt samlebånd av animasjonen i denne. 
2) Historien er ikke så veldig bra. Jeg synes ikke det blir spennende nok og se om Batman klarer å finne forskeren og om han klarer å stoppe Deathstroke. Har hørt det alt for mange ganger før, og det er heller ikke gjort på noe nyanserende måte. Det er litt morsomt å se hvordan drittungen Damian og den gravalvorlige samspiller, men jeg synes de kunne tatt det enda lenger og gjort det morsommere.
Stemmene i filmen er heller ikke mye å rope hurra for. Jeg følte ikke at dette var dyktig stemmeskuespill i det hele tatt. 
En ting skal filmen ha, den tørr å vise blod. Det synes jeg ofte animasjonsfilmene om Batman har vært feige med. Kudos til det altså.
Det er noen kule action scener her, og filmen har jo et ganske raskt tempo. Likevel, til tross for at filmen var litt over en time, føltes det som om den varte i to. 
Jeg føler kanskje at målgruppen for denne filmen er 12-åringer. Med unntak av blodet, så ble dette rimelig tamt for min del. Kanskje det hadde funka bedre som en lengre tv-serie. 


Sunday, June 21, 2015

The Princess Bride (1987), USA, Regi: Rob Reiner
















Vil romantikken seire?


Princess Bride er en film jeg har hørt mye om, men som jeg ikke så før først nå. Jeg er veldig glad i slike filmer, såkalte "nostalgiske" filmer (litt sært å ha nostalgi for en film man ikke har sett kan man kanskje si).
Princess Bride er regissert av Rob Reiner. Jeg har veldig sansen for denne mannen fra før så jeg hadde ganske høye forventninger da jeg satt meg ned for å se denne kjente eventyr-filmen.
Princess Bride handler om en Prinsesse som skal gifte seg med en prins grunnet hjerte sorg etter at henne store kjærlighet plutselig en dag bare forsvant.
Prinsessen spilles av Robin Wright, hun fungerer bra som en hjelpesløs prinsesse med knust hjerte.
En dag blir prinsessen kidnappet av en mann (spilt av Wallace Shawn) og hans to hjelpere, kjempe (spilt av Andrei the Giant) og en sverdmann (spilt av Mandy Patinkin). Kjempen og sverdmannen får en del skjermtid gjennom filmen. Og er ett artig odd couple.
Prinsessen blir reddet av en maskert mann (spilt av Cary Elwes), men snart tatt tilbake til den onde prinsen (spilt av Chris Sarandon).  Hvem er den maskerte helten? og vil han redde prinsessen?
Princess Bride er en kjempeflott eventyr-film av det klassiske slaget. Jeg koste meg gjennom hele filmen. Til tider syntes jeg det var litt vanskelig å forstå hva kjempen sa. Var heller ikke så fan av det med at filmer går til vår tid der en gammel mann sitter å leser denne historien til barnebarnet sitt, filmen har nok å gå på selv, og funker uten dette. Kunne heller bare brukt forteller-stemmen.
Men Princess Bride er en film der kjærligheten er i sentrum, om den seirer eller ikke, skal ikke jeg gå noe inn på.
Skuespillerne gjør en god jobb. Synes spesielt Chris Sarandon var herlig som drittsekk-prinsen.
Alt i alt en rimelig god film som jeg anbefaler til de som savner filmer av denne typen, for de lages så og si ikke lenger.


Big Hero 6 (2014), USA Regi: Chris William og Don Hall




















Sjarmerende robot!


Big Hero 6 handler om gutten Hiro som er lidenskapelig opptatt av roboter. Han er en smart gutt som finner opp småroboter som kan gjøre verden til ett bedre sted. Men det er også andre som er interessert i denne teknologien, andre som kanskje ikke har like gode hensikter.
Big Hero 6 vant Oscar for beste animasjonsfilm, noe som selvfølgelig ikke var overraskende i og med at Disney eller Dreamworks alltid vinner i denne kategorien (brown-nosing anyone?).
Jeg hadde hørt mye positivt om denne fra folk som hadde sett den. Men jeg må si at jeg ble skuffet.
Det er jo den samme gamle historien vi har hørt igjen og igjen. Godhjerta gutt med lav selvtillit, tar seg sammen og blir en helt. Dette er grunnen til at jeg er ganske lei sånne filmer, det blir så likt. Karakterene her er helt greie de. Men jeg føler at jeg brydde meg med om roboten Baymax enn Hiro og de andre i Big Hero 6 teamet. Baymax er en søt og naiv-robot, veldig sjarmerende. Scenen der han gir Hiro enn knoke var søt. Filmen er underholdende, ikke dårlig det her, det er bare at det kunne blitt så mye bedre. Jeg hadde faktisk likt å se litt mer robotkamper slik det var i starten. Skurken synes jeg var med litt for lite, kul twist med han (skal ikke si noe mer om det), han kunne også vært sprøere, men alt i alt en bra grei skurk. Det var en del action her, og det er artig at Disney har valgt å la seg inspirere av robot-animer.Slutten syntes jeg ble veldig forutsigbar.
Animasjonen er pen å se på og det er noen rimelig pene bilder her, så kan ikke si noe på det, det er jo Disney, så de har jo råd til det.
Så alt i alt en underholdende film som ikke når helt opp, mye på grunn av at det ikke er så mye nytt. Men søt robot.


Saturday, June 20, 2015

How to Use Guys With Secret Tips (2013), Sør-Korea, Regi: Lee Wonsuk

















It's a man's world! 

Vi møter Lee Si-young i rollen some Choi Bo-na, en assistent-regissør i et reklamebyrå. Hun føler seg hele tiden sidesatt av sine mannlige kolleger, særlig av sin selvopptatte sjef. 
En kveld etter en tøff dag på jobben møter hun på en mann (spilt av Park Young-Keu) som selger selvhjelpsvideoer. Choi kjøper ett sett med med videoer som viser hvordan man skal kontrollere det andre kjønn. Choi får stor suksess med triksene hun lærer fra disse videoene. Hun klar også å få oppmerksomheten til superstjerna/klysa Lee Seung-jae (spilt av Oh Jung-se). 
Dette er en romantisk komedie. Jeg har sett mange kalle dette den beste Sør-Koreanske rom-comen siden My Sassy Girl. Nå er det fryktelig lenge siden jeg så My Sassy Girl, så den kan jeg ikke sammenligne med. Men jeg må innrømme at det var veldig mye morsomt her. Det morsomste er de videoene hun ser på der hun lærer alt fra hvordan smile til hvordan gi komplimenter til menn. Park Young-Keu er også veldig festlig som selvhjelpsguruen. 
Visuelt sett ser filmen veldig fin ut, liker også godt at det kommer ting som snakkebobler, og det var veldig morsomt tidlig i filmen når Bo-na ble pakket inn i en gigantisk pappeske. 
Det er på humoren filmen scorer best, det er veldig mye humor frem til de 30 siste minuttene, da blir det litt mer drama, noe som ikke fungerte så veldig bra, og det ble ganske så klisje-fylt, synes også slutten var temmelig tafatt. Jeg synes Si-young er nokså sjarmerende i denne filmen, hun er litt klønete og i veien, er også artig å se hvor mye hun prøver ut triksene. Men jeg skjønte ikke helt hvorfor hun var så interessert i Lee Seung-jae, mannen er jo en skikkelig klyse og ganske ofte en drittsekk i filmen. Jung-se klarer fint å spille superklyse, synes ikke han funket så bra når han skulle vise seg som sårbar (igjen dette med at filmen ikke kler drama så godt). Jeg tror kanskje mye av grunnen til at drama delen ikke funker er at dette også er karakterer man ikke bryr seg så veldig om. Man vil heller se de i komiske situasjoner. Heldigvis så er det mer humor enn drama. 
Så for all del, er man på utkikk etter en festlig komedie med god humor så er den temmelig god. Se bort i fra det stygge coveret, så skal du se at det kanskje er mer med denne filmen.


Fitzcarraldo (1982), Tyskland, Regi: Werner Herzog


Drøm Stort!

Fitzcarraldo er blant en av de virkelig kjente filmene til Werner Herzog. Innspillingen er også rimelig kjent, mye på grunn av at Herzog faktisk dro gjennom Amazonas regnskog og til og med fikk en hel båten over et fjell uten å bruke spesial-effekter. En annen ting er at Klaus Kinski som spiller Fitzcarraldo vistnok gikk alle på settet på nervene. Herzog har til og med sagt i intervjuer at en av høvdingene i indianerstammen som er med i filmen tilba seg å drepe Kinski for Herzog.
Men hva med filmen?Er dette den klasikkeren den står som?
Dette er den første filmen jeg har sett fra Herzog, og jeg må si at jeg først og fremst la merke til Klaus Kinski som spiller Fitzcarraldo, ikke bare ser han uten som en gærning, men han spiller også som en gærning. Kinski har spilt i mange av Herzogs filmer. Det er sprøtt, men samtidig varmt å se hvor hardt han går innfor for å nå sin drøm om å bygge et operahus inne i Amazonas regnskog. På veien har han med seg en kaptein, en drunkenbolt av en los, en maskinist og på veien møter han en stamme med idianere. Jeg synes skuespillerne får jobben gjort, men jeg legger ikke skjul på at det er Kinskis brilliante og eksentriske tolknig som stjeler showet.
Fitzcarraldo er ikke en veldig fartsfylt film. Det går til tider veldig rolig for seg. For min del ligger spenningen i om hovepersonen når sitt mål og hvilke hindre han må forbi. Det er også noen utrolig fine naturbilder her, noen ganger kan man nesten føle at man er der på vannet sammen med Kinski og co. 
Dette var en film som jeg fant veldig inspirerende om å tørre å strekke seg etter sine drømmer
Jeg synes det er en klasikker som tar seeren med på en fascinerende reise gjennom jungelen. Jeg kommer definitivt til å sjekke ut mer av Werner Herzog. Så folkens ikke vær redde for å gå for det dere tror på. Drøm stort!